lts



____________________________________________________________________________________



Kjellermennesket

Av og til er jeg ham. Jeg satte meg opp, rettet på den møllspiste huden min, den hang løst, gjennomsiktig og gulbrun, og ut av porene strimlet det vann, jeg lente meg forover og strakk tungen mot det. Det smakte søtt og forårsaket kriblinger langt inn i hjerterota.

Bak lukkede vegger og dører befinner jeg meg, boltet igjen, kun en strime av lys gjennom de skjeve plankene, treffer meg i pannen, brenner og etser seg innover, helt til mørket og meg er ett. Opp av undergrunnen stiger jeg, sakte men bestemt, og griper tak i hender som strekkes mot meg, med pulserende blodårer fulle av koffein og forurensing, blant dem, en vakker hånd, som et barn, myk hud, hårløs, fingre som enda ikke har kjent på livets uutholdelige lidelse og ubarmhjertighet, fortsatt en jomfru hva sinne og raseri angår. Jeg klamret meg fast, bet tennene sammen og kjente med ett en varme, som steg fra magen, presset seg mot halsen, og gjorde meg behagelig kvalm.

- Hva er det med deg? spurte hun.

Jeg satte meg opp, tørket svetten av pannen og presset øynene sammen i et øyeblikk, for å kjenne på mørket, helt til kriblingene av hvitt tok overhånd, og jeg måtte tilbake til jorden igjen.

- Hvorfor er du så fjern for meg?

- Jeg vet ikke.

Jeg visste virkelig ikke. Det var sikkert ikke svaret hun egentlig ville høre, men usikkerheten i meg var så overveldende at det var det eneste jeg kunne by på. Rundt meg var støvets rike. En sofa sto i hjørnet lengst bortenfor, lysstripene fra de lukkede gardiner synliggjorde støvets dans, en vakker ballett. Gulvet var dekket av en ubeskrivelig masse, av forkastet livsglede strødd utover de usymmetriske plankene, plankene som hindret oss i å bli slukt, ned til jordens indre, der hvor vi egentlig hørte hjemme, blant våre egne demoner.

Hvem var denne kvinnen som satt over meg? Vi hadde enda ikke utvekslet navn, vi var fortsatt anonyme overfor hverandre på mange måter, men fortsatt så tett knyttet, som to skjeve og halvdøde trær som gror sammen til én for å holde seg oppe, for å ikke dø, for å ikke råtne og rase ned i bakken, en symbiose, hvor dobbel vaklevorenhet blir en usannsynlig stødighet, tar man bort den ene faller begge, men sammen, mens de fortsatt står sammen, forblir begge oppreist, i live, men bare halvveis, som en siamesisk tvilling med en dødsdom hengende over seg.

Jeg gikk bort til den støvete mahognyhylla foran meg, en av våre få eiendeler, og fant til min forskrekkelse en gammel vinylplate. Har den alltid vært der? Etiketten var gammel og uleselig, gul og misfarget, men den sorte flaten var fortsatt skinnende blank og feilfri, et speil. Jeg så min egen refleksjon i det evige mørket, og et fordreid ansikt åpenbarte seg, ikke fordreid av smerte, men fortsatt ugjenkjennelig, anatomisk ukorrekt og monstrøs, vanskapt. Jeg strakk ut en skjelvende finger og strøk platen med rillene, sakte og møysommelig, og med ett steg musikk opp, tonene omfavnet meg og slukte hele min tilværelse, og blant denne abstrakte sjø av farge sto kun min følgesvenn, mitt kompanjongtre. Hun stirret uanfektet mot meg, med sorgtunge og blasse øyne, innrammet av blått og purpur, dype søkk rundt de glinsende kulene, det så ut som hun kjedet seg.

Med et sto jeg i et åpent landskap. Foran meg satt en måke, grå og trist, og kjempet en innbitt kamp mot en stjerne av havet, rykket til den med sitt voldelige nebb, gult og oransje, hakket og sleit i det elastiske kjøttet. Med ett oppdaget den mitt nærvær, og åpnet sin endeløse hals, frem kom et skrik, skingrende og desperat, de utrykksløse øynene fiksert på meg. Og plutselig så jeg inn i meg selv. Et nettverk av blodårer og knokler og innerst inne, en flamme, som brant på siste rest, en døende og svak flamme, som blafret i min indre vind. Paranoiaen fylte mine tanker, og jeg kunne bevitne min egen hjerne trekke seg sammen, i et pust, og lungene mine ble fylt med røyk, sort og ugjennomtrengelig, panikk, og neglene mine skjøt ut av sine huler, mitt indre skalv. Men samtidig tenkte jeg klart og en følelse av eufori steg i meg. En total selvinnsikt. Gjennom mine blodskutte øyne stirret jeg fuglen inn i sjelen, og den mistet med ett interessen. Skriket døde ut, og vingene slo ut av kroppen, før den sa farvel og fløy avgårde inn i en tredobbel horisont, bak lungene og blodet og hjertet mitt, inn i hodet og ut av hjernen i lysets hastighet.

Jeg hørte et sukk bak meg, og med ett materaliserte verden seg på nytt, en ny skapelse. Hun var barbeint, og gikk med små, grasiøse skritt over det grønne gresset, med blikket festet målbevisst rett frem. En tynnslitt sort sommerkjole hang løst over hennes former, håret hennes var vilt og vakkert, ansiktet hennes i en mine av stein, men bak granitten skjulte det seg en brennende glede, forventning. Hun smilte lurt mot meg, fuktet leppene i en anonym bevegelse. Til slutt sto hun tett inntil meg, jeg var som en saltstøtte, tross intens kamp klarte jeg ikke bevege min forstenede kropp. Hun elsket med meg i det himmelske grønne gresset, og jeg var fortsatt død og urørlig.

En tredør åpenbarte seg ved siden av meg, i det høye gresset, en lem i bakken, av gammelt tre, uten livets farge, en rusten metallring hang der, med løse bolter. Følelsen gjenoppsto i mine fingre, og jeg var velsignet med bevegelse nok en gang, jeg strakte ut hånda, grep til, kjente det rustne metallet fylle min hånd, og i en siste svett anstrengelse rev jeg opp lemmen, og forsvant i et dragsug av blomsterduft og altoppslukende mørke.

Jeg sto plutselig midt i et kappell, en endeløs rekke av trebenker på hver min side, foran meg, et perverst alter. Mangefargede glassruter omformet lyset til en fargedans, som slynget seg i mitt ansikt. En stigende lyd fylte rommet, et orgel, trist og ondt, en dvelende tone ble til flere, og jeg gjenkjente øyeblikkelig melodien. Jeg kledde av meg huden, snudde meg brått for å se, og ble med ett til ham igjen.



____________________________________________________________________________________



Forbi landskap. En engel fôr forbi over meg, svøpte mitt ansikt i hennes, et tre ved siden av veien sto krokete og bøyd og sørgmodig og grått, en strøm av tanker, en gulbrun himmel hang under meg, over meg var jorden. Rund og rosa, skapt av nikkel, tin, bronse, en metallisk klode hvor organismer trives, puster jern og svovel, blant pattedyr, et esel henger med hodet på den evige Livets slette, gresstuster som strekker seg nedover, mot et brennende helvete. Lyden av grus, av motorisk klang, stempler uten olje som gnisset mot hverandre, tenner som bites sammen, en hånd som bevegde seg. Jeg begynte med ett å gråte, av glede og sorg, lidelse og lykke, redselen overtok meg, som et stikk i hjertet, brystet mitt ble fylt av skam og knoklene mine ble transformert, et blylodd i en tråd, henger over, vifter, foran et falleferdig trehus, rødt, hvite karmer, i solen, i solen skal vi alle leve. Mørket sluker alt, livet, Livet går hverken på 95 oktan eller mørke, men lys, og varme. Kjærlighet. Essensen er uungåelig, et væskeaktig draperi av hår, hår som slynges og hud som omfavner. Den du elsker er aldri langt unna, men nære, lusker bak deg, i buskenes hemmelighet, der ligger Det, hva Det enn er, Det er alt, det er hva Det er. En tornebusk trengte seg inn i foten min, gjennom laget av gull og karbon, og blodet, det røde Hellige, svømte ut og dekket hele den stinkende kloden. I ett øyeblikk var alt Mørke.



____________________________________________________________________________________



1.

Om da livet mitt begynte. Det må jeg komme tilbake til, for i mine øyne har det enda ikke begynt. Det kan starte i morgen, om noen dager måneder år plutselig, det må skje plutselig, en fødsel er alltid plutselig, et hav av smerte og blendende lykter, en klaustrofobi av panikk og stemmer og lidelse, men også noe vakkert, et ansikt som presses gjennom livets kløft, fra det skjulte og trygge og innadvendte, hvor det er varmt. Hvor man er en parasitt, noen er det hele livet, mens andre, i en siste anstrengelse, klarer å presse seg ut av bolet, andre igjen blir presset ut, av fremmede makter, kastet ut av sin bopel, deres parasittiske tilværelse over, ikke lenger ønsket, de blir kastet ut i livet. Slik håper jeg ikke min fødsel blir, min fødsel som enda ikke har inntruffet, men snart, håper jeg, det må da skje snart.

Enn nå går jeg fortsatt i min faste rutine, i min trygge womb, beskyttet, uvitende. Jeg betrakter min egen lille jordklode, min egen verden beskues innenfra, der ute ligger det virkelige liv et sted og venter på meg, på at jeg skal komme meg av sted.

2.

Det skjedde plutselig. Plutselig, som et lyn fra klar himmel vil noen si, men endog alltid forventet, et lyn er aldri forventet og dermed kan ikke metaforen støttes, med mindre man er et høyere kosmisk vesen, for hvem styrer lynet? det. det. Men jeg ble i hvert fall født. Presset ut gjennom trange vegger, et helvete, rødt, av innestengelse, vegger av hud og fett og blod, blod, mitt eget blod også, uvisst var det hele, men jeg ble i hvert fall født. Til en verden av engstelse men lyst, til elendighet men skjønnhet.

Det første som møtte meg var en Bach-sonate, et trillende piano, så sørgmodig, men fortsatt uendelig opplysende og altoppslukende og nydelig i sitt vesen. Over meg satt to personer, de var som skygger for meg, jeg kjente dem ikke. Utenfor sto solen høyt, og like til høyre for den, månen, en gul faretruende måne. Blant trær sang fugler og galloperte hester, jeg kunne høre gresset gro og se vinden bevege seg i slalombevegelser blant objektene, hindringene, og foran meg satt disse to skyggene av personer. Hvem var de?

3.

Jeg vandrer i gater av purpur, blant hus av papp, sammen med mennesker av hud og ingenting, tomme inni, et skall av biologi, materie, en fungerende mekanikk, muskler som drar knokler og styres av sener, en nerve som skyter fart mot hjernens episenter, der instinktive avgjørelser tas, ikke avgjørelser, det er ingen drøftning, det er automatikk, en reaksjon på en hendelse, et programmert hendelsesforløp, for ting skal gjøres slik og ikke å den andre måten.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre det på den andre måten. Jeg fløy. Med ett befant jeg meg blant tåken, i skyenes land, det var vakkert, duggen festet seg i mitt viltre hår. Der oppe forsvant bekymringen, det var min andre fødsel. Min andre fødsel på kort tid, jeg så ned på meg selv, og så med full forståelse men fortsatt forskrekkelse at jeg var naken, mine lemmer dekket av blod, koagulert, mørkerødt. Jeg steg inn i en sky og forsvant bak stjernene, i et totalt intet av selv og ikke-selv, naturens lover ble opphevet, ned til partikkelnivå, fortsatt var jeg forskrekket, men et slag av total og uforbeholdt forståelse slo innover meg, som en bølge kom det, som vasket meg opp, kastet meg rundt, skum, hvit fråde, i livets hav, og plutselig befant jeg meg på en strand.

4.

De to skyggepersonene var der, og ved siden av, et piano, brunt og monsteraktig, med fløyelstangenter, i brun, og hvit, og cider. Sort. En jente i hvitt steg plutselig opp, innrammet av en stripe av lys, fra ingensteds, alt rundt ble mørklagt, hun satt seg ned, rettet på sin hvite kjole, brettet den opp, blottla sine bryster og sitt kjønn, hun ristet med armene, og satt i gang med å spille Bach-sonaten. Blodet fra min kropp var med ett borte.

Jeg gikk med små skritt mot denne muse, min redning, med skyggepersonene bak meg, de sto bare der, tomme og tause og sorte som natten, i et evig mørke, jeg kom omsider frem. Hun kysset meg på kinnet, og med et følte jeg meg oppslukt, jeg var på vei tilbake, inn mellom vegger av hud og blod, sakte men sikkert ble jeg trukket inn, og ble fylt av en sorgtung glede, en ubeskrivelig følelse, arm etter arm, bena fulgte etter, og med ett var jeg på ny der, flytende i en sjø av rødt, gjennomsiktig rødt, og jeg kjente lyset innenfra, og utenfra var det bare musikk, et ensomt piano, som spilte vakkert. Og kanskje er jeg der enda.



____________________________________________________________________________________